Vil storebror sluke oss rått?

Familien Sand i Songdalen frykter strammere regler og mer byråkrati når hjembygda slås sammen med Søgne og Kristiansand. Vi synes det er skummelt å bli en del av noe større vi ikke kjenner konsekvensene av, sier Renathe Sand.

Innhold

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?


Familien Sand i Songdalen forteller om sine forventninger til nye Kristiansand (foto: Erling Slyngstad-Hægeland).
Vi har det så trygt og greit og frykter at storebror skal sluke oss rått, sier Renathe Sand (39).

Ektemannen Knut Steinar Sand (40) er enig.
– Forholdene er små og mange kjenner hverandre i Songdalen. For oss som er engasjerte i musikken i bygda er det enkelt å ordne opp i småting. Det er for eksempel bare å stikke innom kommunen for å låne en nøkkel til et øvingslokale, men sånt kan bli mer tungvint med mer byråkrati, sier han.

Vi møter familien i hagen utenfor huset deres øverst i Svarttjønnheia. Her har de bodd siden 2005, og det er her de tre sønnene vokser opp. Ekteparet forteller om en velfungerende kommune som står utmerket på egne ben, derfor var de motstandere da debatten om sammenslåingen raste. Men det handler ikke nødvendigvis om reell frykt for at ting skal bli verre, mer om en usikkerhet rundt det ukjente.

– Det er skummelt å bli en del av noe større vi ikke kjenner konsekvensene av, mener Renathe.

Frykter å bli slukt av storebror

39-åringen er opprinnelig fra Vågsbygd, men flyttet til Songdalen da hun begynte på ungdomsskolen. Knut Steinar er fra Flekkefjord, men har bodd i Songdalen i rundt 20 år. 

Familien er svært engasjert i lokalsamfunnet og dugnadsånden står sterkt. Hans Christian (13) spiller saksofon i Songdalen skolekorps, mens Renathe er styreformann i korpset og sitter i styret i Tuntrallen, bygdas kor. Knut Steinar er materialforvalter og hjelpetrommis i skolekorpset. Han spiller også trommer i Songdalen musikkorps som ble stiftet 17. mai i år, så nå blir det også voksenkorps i bygda.

– Songdalen er et godt sted for folk i alle aldre, og når ting fungerer så fint så ser vi heller ikke så mange gode grunner til sammenslåingene. Vi har mye til felles med Søgne, så det hadde kanskje vært naturlig om Søgne og Songdalen slo seg sammen, men vi frykter at vi blir litt usynlige sammen med Kristiansand, sier Renathe.

– Vi får bare håpe at Songdalen blir hørt og sett også etter sammenslåing, parerer ektemannen. 

Kristiansandere er hyggelige

De ser likevel noen lyspunkter, og tror absolutt ikke at alt det gode med Songdalen forsvinner selv om strekene på kartet gjør det. Arbeidsmessig får det heller ingen konsekvenser for dem. Renathe selger garasje – og industriporter for et tysk selskap med kontor i Søgne. Knut Steinar jobber som tankbilsjåfør, også han for et tysk firma.

– Jeg hadde Kristiansand kommune som arbeidsgiver for noen år siden. Kristiansandere er hyggelige folk, så det er altså ikke det dette handler om, smiler Knut Steinar og fortsetter:

– Det er jo også en del ting som Songdalen er for små til. Nå får vi flere å spille på, og det kan kanskje gi flere fritidstilbud til ungdommene i bygda.

 Begge har også merket seg at Songdalen blir godt representert blant direktørstaben i den nye kommunen.

– Dunsæd valgte jo tre direktører herfra, og vi ble fornøyde da vi hørte det, smiler Renathe.

 Hun tror også at sammenslåingen kan virke positivt på noen deler av det offentlige tilbudet.

– Jeg vil tro at barnevernet og andre offentlige institusjoner kan komme styrket ut, fordi det er naturlig at tilbudet blir bedre når flere sterke krefter samles om å drifte det.

 Håper på mer til korpset

Mye av debatten i Songdalen har dreid seg nettopp om hvordan sammenslåingen vil påvirke det offentlige tilbudet.

– Mange har sagt at de er redde for at deres gamle foreldre plutselig havner på sykehjem i Randesund. Den frykten forstår jeg, selv om det kanskje ikke vil skje, sier Knut Steinar.

Samtidig er det en større pengesekk som totalt skal fordeles, og trebarnsfaren håper det kan dryppe litt mer på det frivillige arbeidet.

– Det er ufattelig dyrt å drifte et korps, med instruktører og alt som skal til, så vi håper på litt mer driftsstøtte, sier han bestemt.

Ikke viktig for ungdommen

Mens praten går så leker de to yngste sønnene på fem og syv år på plenen foran huset. Vetle skal snart i gang med siste året i barnehagen rett i nabolaget, mens Benjamin skal opp i andreklasse. Hans Christian (13) er glad i musikk og poserer i uniformen. Drømmen hans er å bli saksofon-instruktør når han blir voksen, men kommunesammenslåingen har han ikke like klare tanker om.

– Jeg visste egentlig ikke om det før mamma og pappa sa dere skulle komme, og vi har heller ikke snakket noe særlig om det på skolen. Egentlig tror jeg ikke det spiller noen rolle, men jeg kommer uansett alltid til å si at jeg er fra Songdalen, avslutter den unge songdølen.

Forfatter: Kari Byklum, foto: Erling Slyngstad-Hægeland
Publisert: 09.07.2018 09:19