Svartfelas etterkommere

Hver eneste dag og hver eneste time blir historier fortalt og delt. Med en ny, og større kommune blir historiene enda flere og samtalene om dem lengre.

Innhold

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?


På gatehjørner, rundt et kaffebord, i lunsjen eller fra den ene telefonen til den andre vil historier bli fortalt. Heldigvis er ikke alle like dramatiske som historien om  Svartefela.

Historien om Svartefela handler om ei fele fra Finsland med en helt spesiell lyd. Det gikk så langt at det gikk menneskeliv når det ble spilt på den. Historiker Paul Sveinall har gitt oss historien, og han fortalte oss om noen av Svartefelas etterkommere. Det ble et humørfylt møte med dem.

Tipp-tipp-tipp-oldefar

Svartefela ble bygd av felemaker Søren Fleskåsen i Finsland på 1800-tallet, og det er historien om denne fela som samler tre kunstnere i Kongens gate 10, Frelsesarmeens gamle tempel denne ettermiddagen. Her har billedkunstneren Per Fronth sitt atelier. Einar Wallen Mjåland og Fronth er allerede i gang med å rekapitulere historien som samler dem. Historien gir dem noe å snakke om umiddelbart. En felles identitet.

Wallen, den velrenommerte bassgitaristen, er visstnok tipp-tipp-tipp-oldebarnet til felemaker Søren Fleskåsen, som i sin tid bygde Svartefela. Han er tremenning med Jon Kleveland, som nettopp har kommet inn døra.

– Tenk at det var ei fele som skulle få oss sammen, sier han.

Kleveland, som er komponist og pianist, gir Wallen et godt håndtrykk. De jobber begge med musikk, riktignok på hver sin måte, men  de undrer seg sammen og deler slektsdetaljer om tipp-tipp-tipp-oldefar Fleskåsen.

 Kaffe er viktig når historie skal deles. Her er vi på kjøkkenet i Kongensgate 10. (Foto: Erling Slyngstad-Hægeland)

 

En dramatisk historie

For det sies at en kveld da felemaker Fleskåsen kom inn fra revejakt, ventet det en merkelig mann på ham. Ikke sa han stort, og det var noe galt med den ene øyet. Men han pakket ut noen trestykker. Fleskåsen tok gladelig imot, og før han rakk å betale, var mannen vekk i mørket.

Kleveland tar av seg jakka, Fronth tilbyr ham kaffe og praten går i ett. Alt handler om den svarte fela og om historien som alle føler de er en liten del av.

Fleskåsen bygde visstnok tre feler av materialet han fikk den kvelden, men den siste ble så stygg at den ble beiset mørk. Den lånte han ut til spelemenn, men det fikk visstnok en brå slutt. Hvor de enn spilte, så gjentok det samme seg. Det brøt ut slagsmål, og folk trodde fullt og fast at det satt en ond ånd i fela. Fela fikk navnet «Svartefela».

 

Unike bilder

– Jeg håper ingen blir drept av bildene mine, fortsetter Fronth energisk, som er i slekt med spelemannen, Han fortsetter:

– Vi speiler alle tiden vår og holder det opp mot lyset. Vi bidrar alle som én til historien.

Han vil vise bildene han tok av fela for noen år siden. Han lytter fortsatt til historiefortellingen, og blir ivrig da det blir mer snakk om spelemannen som kjøpte fela med den helt spesielle lyden. Det var Nils Stubstad, fra gården Stubstad i Øvrebø,  slekta hans.

– Har dere vært der? Det er min far som har fortalt meg denne historien, sier han.

Nils Stubstad trengte visstnok ei fele med høg lyd i til å spille «ute på trappa» når kikkerne kom til bryllupene. Prisen var 11 daler. Per ser på Wallen og sier:

– Vi er alle utøvere, og forteller historier. Som samtidskunstner er musikk en fantastisk annerledes måte å uttrykke seg på. Å være musiker er en hemmelig drøm. Jeg har spilt litt i band i oppveksten. og denne historien blir jeg stolt av. Den har gjort meg nysgjerrig på folkemusikken. Jeg skjønner at denne musikken var eggende, sier han.

Bildene hans kommer på stor skjerm, og fotografen fyller hele veggen i det gamle tempelet med Svartefela. Fela som slekta hans har spilt på med døden til følge. 

 

Greibesland i 1851

For en sommerdag i 1851 kom Ola på Haugen og ville bestille spillemann til sønnen Hans,  som skulle gifte seg på Greibesland i Øvrebø.

Bryllupet stod den 7. juni, men da Nils Stubstad spilte opp med Svartefela ble han angrepet av ungdommer og tråkket i hjel. Nils Stubstad levde til torsdag morgen. Han døde fordi brystkassa ble flatklemt slik at han ikke kunne puste. Faren kom for å hente liket, men da var ikke restene av fela å finne noe sted. Folk trodde nå at den vonde hadde kommet for å hente sitt.

Plutselig kan vi høre et opptak av Svartefela i Kongens gate, og det gamle tempelet til Frelsesarmeen har vel aldri opplevd lignende musikk.

– Vi må jo ikke tro at det var alkohol inne i bildet, sier Fronth

Alle ler, men det som sies er at den frie brennevinsproduksjonen i området ble forbudt etter denne hendelsen.

 

Hva skjedde så?

Men Svartefela var ikke forsvunnet. Jakob Andersen, Nils sin bror,  hadde plukket opp restene av fela fra den dramatiske bryllupsfeiringen. Han la det i skrinet, og tok alt med seg. Sønnen hans, Aanen Røyseland, fikk Svartefela limt sammen på et vis, men det ble aldri mer noen stor lyd i den.

Han reiste til Black River Falls, Wisconsin der han livnærte seg som fotograf. Svartefela ble til slutt funnet hos Dorothy Royseland, som i 2010 oppbevarte Svartefela i kjelleren sin. Paul Sveinall fra Marnardal fikk muligheten til å undersøke den, eventuelt restaurere den og bruke den på ei planlagt innspilling.

– Har det vært en forestilling? sier Kleveland og Wallen undrende.

 Jon Klevland, Per Fronth og Einar "Wallen" Mjååland møttes i Kongensgate 10. (Foto: Erling SLyngstad-Hægland)

Nye historier i en ny kommune
Kleveland og Wallen får høre at Kilden i Kristiansand og Riksscenen i Oslo har satt opp historien om Svartefela.

– Jeg har funnet en slektsbok hjemme. Kanskje vi burde hatt et slektsstevne i USA for alle etterkommerne av Svartefela, sier Wallen.

Alle nikker og er tilsynelatende klare. Historien om Svartefela er 167 år gammel. Hva skriver vi om når nye 167 år har gått? Alle ser på hverandre, og bassen til Wallen er det første forslaget.

 

Historien har allerede tatt nye veier.

Svartefela er nå lånt permanent ut til samlingen til Vesterheim Norwegian Museum i Decora, Iowa og har fått en fin plassering og med mulighet til å høre solisten Gard Nergaard spille. Historien har satt sitt preg på lokalhistorien og skapt ny musikk. Sveinall bekrefter at det hittil ikke er meldt om nye drap på grunn av fela og musikken. Svartefela befinner seg fortsatt i USA, men hva som skjer, og hvordan denne historien kan leve videre er det ingen som vet. Kilde: Paul Sveinall.

Forfatter: André Vaaler
Publisert: 12.02.2019 08:07