Språkkafé

Teyiba Mahamedhusen kom alene fra Etiopia til Søgne for tre år siden uten å kjenne verken folk eller det norske språket. – Nå begynner jeg til og med å høre forskjell på dialekter, smiler 30-åringen

Innhold

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?


Da jeg hørte språket for første gang, så tenkte jeg at jeg aldri ville klare det. Så lærte jeg litt og litt, og skjønte etterhvert at det kunne gå bra, forteller Teyiba Mahamedhusen (30).

Vi møter henne på biblioteket i Søgne. Én gang i uka blir elevene ved Birkelid læringssenter hentet med buss i Brennåsen og kjørt til Søgne for en times språkkafé. Her er det verken prestasjonskrav eller høye skuldre, snarere smil og varme klemmer. Og norsk. De prater om hverdagen, barn, været og at det snart er jul. Nora Irene Hope (82 ) er primus motor. 

Alle skal føle seg sett
– Jeg er selv vokst opp i India og kom til Norge som 17-åring. Jeg kjente ingen da jeg kom hit første gang, og brenner for at de som kommer til Norge som flyktninger skal føle seg inkludert.

82-åringen forteller villig vekk mens hun tar imot klemmer og håndtrykk fra elevene. Stemningen er hyggelig og avslappet. Trivsel er en forutsetning for å lære, mener Nora.

– Alt er nytt og ukjent for de som kommer hit, og mange blir sittende mye alene på en hybel. Vi i Norge er nok ikke de mest inkluderende, derfor blir det ekstra verdifullt å møtes for å snakke norsk i rolige omgivelser. Men det er minst like verdifullt for meg, altså, fortsetter hun.

I ti år har Nora Irene Hope drevet språkkafé uten å tjene en eneste krone. Sammen med ektemannen Terje Hope og de andre frivillige gjør de en imponerende innsats for at innvandrere skal blir raskere integrert. (Foto: Erling Slyngstad-Hægeland).


Inkludert i undervisning
Nora og ektemannen Terje Hope startet språkkaféen for 10 år siden. Begge er fortsatt like aktive, uten at de tar en eneste krone betalt. Etter å ha holdt på noen år, kom det i stand en avtale med Birkelid læringssenter om at språkkaféen skulle være en obligatorisk del av undervisningen, og kaféen ble flyttet til biblioteket.

Pål Bjørkkjær er programrådgiver i Søgne kommune. Han forteller at kaféen gjennomføres i regi av Frivilligsentralen i Søgne og er tilnærmet kostnadsfri for kommunen. Han forklarer videre at det finnes noenlunde tilsvarende opplegg i Songdalen og Kristiansand, og mener slike tilbud i nærmiljøene er viktige integreringstilbud som bør bevares.

– Jeg ser virkelig verdien av å ha disse tilbudene i områdene der folk bor, og det er heldigvis ingenting som indikerer at det vil endres selv om kommunene slås sammen, sier han.


Vokalene er vanskeligst
Mana Weidemicael (30) kom fra Eritrea til Søgne for snaut to år siden. Hun forteller at hun hører på norske nyheter og leser norsk, men siden hun bor alene og ikke har noen å snakke med hjemme, er det ekstra nyttig å møtes på kaféen.

– Jeg synes vokalene er vanskeligst, de lydene forsvinner litt. Men jeg lærer veldig mye av å høre andre norske snakke, og selvfølgelig ved å snakke norsk selv, forteller hun.

 

 

- Jeg lærer veldig mye av å høre andre snakke norsk, sier Mana Weidemicael. (foto: Erling Slyngstad-Hægeland)

Sawsan Wei (30) kom fra Syria for to år siden, og snakker litt norsk med barna sine.

– Det er likevel veldig fint å komme hit på språkkaféen og snakke med andre voksne, smiler hun og kikker bort på Berit Jernæs Lohne.

Berit har vært med som frivillig på språkkaféen i fem år og sier at dette handler om mer enn språk.

– Da Søgne tok imot mange flyktninger for noen år siden, husker jeg at jeg gikk forsiktig forbi dem. Takket være kaféen har jeg blitt kjent med mange av dem, og det oppleves veldig berikende.

Gjensidig respekt
Teyiba Mahamedhusen sier at språk er en barriere det er viktig å komme over.

– Det gir mestringsfølelse å snakke norsk på språkkaféen, og nå begynner jeg til og med å høre forskjell på dialekter. Jeg merker også at jeg får mer respekt blant nordmenn når jeg snakker norsk med dem. Det er ikke alltid at det er de riktige ordene som kommer ut, men jeg prøver, forteller 30-åringen fra Etiopia.

 

Språk er en viktig nøkkel

– Dersom folk som kommer til Norge skal få utnyttet sine ressurser, er det ofte helt avgjørende at de snakker godt norsk, sier Toril Hogstad,  koordinator for likestilling, inkludering og mangfold i Kristiansand kommune.

Hun forklarer at det finnes velfungerende introduksjonsprogram i både Søgne, Songdalen og Kristiansand, og at integreringsarbeidet vil få en viktig rolle også når de tre kommunene slås sammen.

– Selve modellen er ikke lagt, så vi vet ikke helt hvordan det blir organisert. Men totalt sett blir det nødvendigvis et større fagmiljø, og det er spennende.

Samtidig er behovet i stadig endring
– Det kommer på langt nær så mange flyktninger som for noen år siden, og dermed vil det kanskje handle mer om vedlikehold i tiden som kommer. Så må vi likevel være beredt, for vi vet jo ikke hvordan flyktningestrømmen blir framover.

Hogstad er opptatt av at det er kommunens ansvar å sørge for at det finnes et godt integreringstilbud, men samtidig er hun tydelig på at kommunen alene aldri vil klare å gi et like godt tilbud som det som gis i fellesskap med frivilligheten og det private.

– Her er språkkaféen et utmerket eksempel. Språket er en viktig del av integreringsarbeidet, og derfor er den jobben frivilligheten gjør på mange måter avgjørende for at de som kommer til Norge skal bli godt integrert og få utnyttet sine ressurser, sier LIM-koordinator Hogstad.

En gang i uka kommer elever fra Birkelid læringssenter til biblioteket i Søgne for å snakke norsk sammen med frivillige. (foto: Erling Slyngstad-Hægeland)

Forfatter: Kari Byklum
Publisert: 07.02.2019 15:52