Formet av Finsland

For Gaute Heivoll er identitet knyttet til det nære. Forfatteren er bekymret for fremtiden til små samfunn rundt store byer

Innhold

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?


Gaute Heivoll (foto: Erling Slyngstad-Hægeland)

Fakta

Gaute Heivoll

•   Forfatter fra Finsland, født i 1978

•   Debuterte i 2002 med novellesamlingen ”Liten dansende gutt”

•   Slo gjennom med ”Før jeg brenner ned i 2010”. Historien ble filmatisert i 2016, med blant andre Trond Nilssen, Agnes Kittelsen og Henrik Rafaelsen i sentrale roller  

•   Flere av Heivolls bøker tar utgangspunkt i sanne historier fra Finsland


Mitt forhold til Finsland er delt. Jeg lever i spennet mellom å høre til og ikke høre til. Sånn har det alltid vært. Jeg er knyttet til stedet, men er også fremmed der. Det er en splittelse som har generert mye skriving, sier forfatteren som har brakt Finsland ut i verden med romaner som «Før jeg brenner ned» og «Over det kinesiske hav».

I tenårene kunne Gaute Heivoll aldri forestille seg å bo i hjembygda som voksen. Men det gjør han. Og han balanserer tilværelsen med mye reising og forfatteraktivitet rundt i landet.

– Jeg er en litt splittet person. Noe av meg er sterkt knyttet til de helt basale tingene. Det gir meg stor glede å snakke med folk som driver gård, jord og skog, og jeg er selv skogeier. Samtidig har jeg en helt annen type samtale med forlagsfolk og kolleger, men jeg synes det er fint å kunne mestre flere arenaer, forklarer 40-åringen.

 

Universell nærhet

Forfatteren sier at identitet for ham er knyttet til det ekstremt nære. Det som er like utenfor døren hans.

– Jeg har fått høre noen ganger at jeg er en «heimstaddikter», og det er ikke ment positivt. Det er navlebeskuende. Men jeg er opptatt av det motsatte, hvordan det nære blir gyldig overalt. Mine bøker er oversatt til mange språk, man trenger ikke komme fra Finsland for å lese dem. Hvis det blir nært nok, blir det også universelt, sier han.

Selv om Heivoll hadde en lengsel mot noe annet da han vokste opp, følte han seg også hjemme i de landlige omgivelsene.

– Hjemstedet er med på å forme deg som menneske, og hos meg har det nok festet seg veldig dypt. Nå for tiden går jeg rundt her sammen med min datter, og hun tar inn alle omgivelsene. Horisonten, hestene som går langs veien, skogen, himmelen, vinden, linjene i landskapet - og jeg tror det alltid kommer til å være med henne. Alle disse tingene preger også mitt syn på verden, og måten jeg skriver på.

Motstand

Heivoll opplever en generell mostand mot kommunesammenslåingen i Songdalen, og sier han selv ofte tenker på det som skjedde da Finsland kommune ble slått sammen med Greipstad i 1964.

– Den sammenslåingen har utelukkende vært negativ for Finsland. Vi har langsomt mistet vitale funksjoner, som legekontor, butikker, posthus og bank. Finsland i dag er et avmagret sted. Dette er jo også et resultat av strukturelle samfunnsendringer. Når vi nå skal slås sammen ytterligere, til en enda større enhet, så er jeg ikke i tvil om at avmagringen kommer til å fortsette. Før hadde Finsland plass til mange forskjellige mennesker, men i fremtiden vil det bli én type mennesker som blir igjen på sånne steder: De som kan jobbe og leve av det som fins, sier han, og legger til at også små steder har godt av en sammensatt befolkning.

– Det er en tanke i tiden at alt skal slås sammen til store enheter fordi man mener det gir besparelser. Og det gjør det kanskje, i kroner og øre, men på sikt tror jeg små samfunn rundt store byer kommer til å bli avmagret. Man bruker ordet robust, og tenker økonomi. Men hvordan skape en robust identitetsforståelse og følelse av tilhørighet? Det er også politikk, og viktigere enn noen gang, sier forfatteren.

 

Muligheter og kriser

Heivoll er fortsatt aktuell med romanen «Sang for sekstiåtte forrædere» som kom i august. Han holder nå på med ytterligere en barnebok i serien om de syv dødssyndene, og er i en tidlig fase på en ny roman. Den er han ikke klar til å fortelle om ennå, men han er godt kjent med prosessen og vet at det vil bli mange utfordringer på veien.

– Det å skrive en roman er som å leve fra man er 17 til man er 40 på ett år. I begynnelsen er alt åpent og det er mange muligheter, og så blir man eldre, og flere og flere dører lukkes. Til slutt er man 40, og da kommer krisen. Og så er man ferdig.

– 40 er slutten, altså?

– Ja, 40 er slutten. Mer eller mindre, humrer Heivoll. 

Forfatter: Jan Frantzen
Publisert: 31.01.2019 10:55