Blåbærholmen

Et par kilometer nordvest for Langenesveien, et godt stykke sydøst for Brennåsen og midt i Rossevannet i nye Kristiansand kommune ligger Blåbærholmen. En liten, men høyst betydelig øy med en lang historie.

Innhold

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?


Kall gjerne Blåbærholmen det nye midtpunktet, origo. Et fristed – en holme som alltid har vært delt i tre, men som blir det naturlige midtpunktet i vår nye kommune. Ta turen dit du også. Legg deg i blåbærlyngen og nyt nye Kristiansand. (foto: Janne Grundetjern)

Den fremstår som en fredfull, grønn oase midt i Rossevannet, en av Sørlandets største drikkevannskilder. Når du går i land møtes du av store felt blåbærlyng, mosegrodde fjellkanter, strie furuer og vakre bjørketrær. Bli med til sentrum. Bli med til Blåbærholmen.

På holmen ligger krysningspunktet mellom de tre opprinnelige kommunene; Kristiansand, Søgne og Songdalen. Grensene er nøye skissert på en stålplate ved delingsrøysa syd på holmen.

Tønnes Willoch fra Kjos gård eier Kristiansandsdelen av øya. Søgnedelen eies mest sannsynlig av prestegården i Søgne, og Øystein Dybesland, som kommer fra Rosseland og er leder i Greipstad Historielag, formidler at det er Trond Werner Johnsen eller Jan Ove Bjelland som er grunneiere på Songdalens del.

Skiltet som markerer krysningspunktet (foto: Janne Grundetjern)

Markgang i 1576

Dybesland forteller en historie fra Blåbærholmen da Rosselandsfolket møtte bøndene fra Kjos i Vågsbygd for å bli enige om grensene.

– Jeg har nettopp lest en historie hentet fra ”Greipstad Gård og slekt Bind 1” skrevet av Marit Ljøstad Mørck. Der fortelles det om ”markgang” mellom Rosselandsbøndene og bøndene på Kjos. De endte opp på Blåbærholmen i fred og fordragelighet. De gikk opp hele grensa sammen. Jeg kjenner igjen flere av stedsnavnene som nevnes i historien (fra andre historier), forteller han.

Ved å dele Rossevannet i tre, så delte de også retten til fiske, og de var bevisst på muligheten til å hogge, forvalte og fløte tømmeret. Blåbærholmen var garantert en god hvileplass da tømmer og ved skulle trekkes over isen.

Strie og inngrodde furuer

Det ble fred og fordragelighet i 1576, og slik framstår holmen også den dag i dag. Her kan elg eller rådyr hvile ut med bakparten i Søgne, forparten i Kristiansand og hodet i Songdalen, eller motsatt om du vil.  Her kan skogsmauren dra barnåler fra Songdalen gjennom Søgne til Kristiansand helt uten å tenke på annet enn å samle nok materiale til et nytt hjem, til en ny tue.

Den strie furua ytterst på Søgnesida har garantert smilt litt  av den inngrodde furua midt på Songdalens del av øya, den kommer seg aldri løs. Bjørkene som blafrer på Kristiansandssida registrerer dem begge, men har nok med seg og sitt.

Men når det blåser som verst, og vinterstormene herjer, legger bjørkene seg over grensa til Songdalen, og er snøen tung blir de liggende der.

Et fristed i nye Kristiansand

På Blåbærholmen har verken småfugler eller barkebiller brydd seg om kommunesammenslåing. Her har det aldri vært fattet formelle vedtak eller avstemninger. Alt har handlet om å overleve vinteren, nyte sommeren og å bringe slektene videre.

I Rossevannet kan ørreten vake i alle de tre kommunene samme kveld, ja kanskje i løpet av bare noen få minutter, og svalene flyr i formasjoner og leker seg helt uten å tenke på hvilken kommune de til enhver tid befinner seg i. Nå skal grensene viskes ut, men på Blåbærholmen vil livet gå sin vante gang.

Forfatter: André Vaale, foto: Janne Grundetjern
Publisert: 24.07.2018 08:25