Alle gode ting er tre

Et sjarmerende skråblikk på kommunesammenslåingen av André Vaaler. Dette er vår siste artikkel i serien fra forrige innbyggermagasin.

Innhold

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?


Foto: Privat

Jeg ble seks år den dagen, men kan fortsatt huske det. Bildet fra den gamle trappa har alltid vært der. Kanskje det eneste fotografiet som ble tatt denne varme julidagen for flere tiår siden.

 

At klærne våre matchet 70-tall-stolene og respatex-bordet, skriver jeg helst på en tilfeldighetskonto. Lite tenkte vi på at Bahamas i disse dager løsriver seg fra Storbritannia, enda mindre på det nært forestående statskuppet i Afghanistan.

 

Det var kanskje den første gangen vi merket at vi var tre. Vi satt der og smilte. Vi var ikke et resultat av avstemninger og debatter. Vi hadde ingen sammenslåingsprosess bak oss. Det bare ble sånn. Men av og til kostet det å være tre også.

 

Jeg var storebror. Armene mine holdt hardt rundt begge to. I tre hele år hadde jeg vært alene om oppmerksomheten fra mine foreldre. Men så var jeg ikke enebarnet lenger. I løpet av det som føltes som veldig kort tid, var vi plutselig tre stykker som alle skulle ha vårt. Vi ble et trekløver som fikk lov til å dele livet på godt og vondt.

Som søsken var vi selvsagt forskjellige, og det var ikke alltid like lett å se alle likhetstrekkene og at vi var skapt for et langt liv sammen.

 

Vi valgte ikke hverandre, vi fikk hverandre, og det var vel i bunn og grunn et stort privilegium.

I 46 år har det vært oss tre, og jeg ser ingen grunn til at noe kan ødelegge det forholdet vi har. Men vi må ta oss tid til hverandre, respektere hverandres integritet og lytte til hverandre. 

 

Det var våre foreldre, kall dem gjerne for fellesnemnda, som la alt til rette. De forberedte, samordnet og gjennomførte det som skulle bli vårt søskenfellesskap. Jeg er sikker på at det gikk naturlig for seg.

 

Vi kunne riktignok gi hverandre inn, men i bunn rådde tryggheten. Når den ene smalt i dørene kunne de to andre le litt av det hele og tenke at vi er helt avhengig av litt temperament og galskap for å få noe å snakke om, for å kjenne at vi lever.

 

Nå gleder vi oss til å møte hverandre, og selv om vi fortsatt er forskjellige, så er det mye vi kjenner igjen hos hverandre, og det er noe mellom oss som ikke ord kan beskrive. Det er som om grensene mellom oss viskes ut.

 

Fotografiet på trappa representerer den spede begynnelsen på et av mine aller sterkeste fellesskap. Vi kunne tatt et nytt bilde på samme sted, og jeg tror vi om mulig hadde holdt enda mer kjærlig rundt hverandre.

Forfatter: André Vaaler
Publisert: 28.02.2019 13:43