Her kan du lese mer om
Det nyfødte barnet har såvisst evne til å oppfatte. Det kan allerede helt fra starten gjenkjenne mor på stemmen hennes og lukten fra henne. Denne evnen til å gjenkjenne utvikles og forsterkes gjennom et aktivt samspill, og barnet begynner å søke foreldrene /omsorgsgiverne sine bevisst, både fysisk og følelsesmessig.
Dette blir særlig tydelig når omgivelsene føles ukjente og når barnet ikke er i form. Da er det ofte bare mor og far som kan trøste. Den tryggheten som barnet får gjennom dette, skaper en tilknytning og tilhørighet som er veldig viktig for barnets utvikling.
Samspill
”Mors ansikt er barnets første speil”. Hun oppfatter barnets sinnsstemninger og behov, og formidler gjennom sitt eget ansikt og bruk av stemme og bevegelser at hun er på bølgelengde. Denne følelseskontakten og den gjensidige, felles oppmerksomheten er et viktig grunnlag for barnets selvutvikling og sosiale/språklige samspill.
Allerede etter et par måneder har barnet således en evne til stabilt målretta oppmerksomhet, og dette gjør barnet i stand til å forholde seg målretta, meningsfullt og positivt til sine omgivelser.
Jeg og de andre
Det følelsesmessige båndet som er dannet til foreldrene og nære omsorgspersoner, er enestående, og er en viktig del av barnets indre verden som følelsesminner fra kontakten det første leveåret.
Dette minnet viser seg igjen i senere samspill og forhold til andre. Dermed blir tidlig oppvekst ofte veldig grunnleggende for hvordan barn reagerer og utvikler seg seinere. Men muligheten til å ha gode bånd til nære omsorgspersoner er viktig hele livet, og selv om barn kan ha følt savn i enkelte faser, behøver det ikke bety at utviklingen er bestemt for all framtid.
Videre i oppveksten skal barnet i omgangen og møtet med sine omgivelser lære seg selv og sine grenser å kjenne. Dette foregår samtidig med at det lærer hvordan ”reglene” for sosialt samspill kan utvikle både en selv og fellesskapet.
Barn som da har med seg en grunnleggende opplevelse av anerkjennelse, ivaretakelse og sunn motstand (grenser), har gode forutsetninger for å mestre livet sitt og bli ”gagns menneske i heim og samfunn”.
(Litteratur: B.R. Hansen 1991, D. Siegel 1999. J. Juul 2003)
Sosiale system
I møte med barnehage og skole må barn lære å fungere i forpliktende fellesskap for selv å få allsidig utbytte av opplæring. Skole og barnehage har ikke alltid lett for å møte barn på deres individuelle forutsetninger, og tilrettelegge tilbud som tilfredsstiller alle barns ulike behov. Det er viktig for skolen og barnehagen å skaffe seg oversikt, innsikt og kontroll med hvordan barn har det sammen.
Mobbing
Det er utstøtingskrefter i alle sosiale system, og mange barn opplever stadig plaging og mobbing innenfor den gruppa de tilhører. Enkelte barn er ekstra utsatt for slik vonde opplevelser, og det er de voksnes ansvar at plaging ikke foregår.
Læringsmiljø
I den forbindelse er det en utfordring for barnehage og skole å skape gode lærings- og lekemiljø med muligheter for alle til å delta meningsfullt og likeverdig. Alle elever har rett til kjenne seg inkludert i det fellesskapet som skole og barnehage utgjør.
Når foresatte og lærere er usikre på hvordan disse behovene skal forstås, kan de henvende seg til PP-tjenesten for å få hjelp til dette. Sosiale og følelsesmessige problemer knytta til barns opplærings- og oppvekstsituasjon, er en av de aller hyppigst forekommende henvisningrunnene til PPT.